Mossekonvensjonen

Mossekonvensjonen

Mossekonvensjonen. Christian Frederik. Foto: Wikimedia Commons

Mossekonvensjonen. Christian Frederik. Foto: Wikimedia Commons

Mossekonvensjonen er avtalene om våpenhvile som ble undertegnet av den svenske kongen Karl XIII og det norske Stortinget ved Christian Frederik i hovedbygningen til Moss Jernverk 14. august 1814. Fredsavtalen gjorde slutt på krigen mellom Norge og Sverige og dannet grunnlaget for personalunionen mellom de to landene. Hovedbygningen til Moss Jernverk bærer i dag derfor navnet Konventionsgaarden.

I heftet Veien mot Mossekonvensjonen, gir historiker Åsmund Svendsen oss et nærmere innblikk i de historiske hendelsene som ledet fram til fredsavtalen mellom Norge og Sverige. Utdrag fra heftet side 35-36:

Mossekonvensjonen – en konklusjon

Mossekonvensjonen er en samlebetegnelse på avtalene som ble forhandlet fram på Moss. Som det går fram av framstillingen, tok forhandlingene utgangspunkt i en skisse på 14 punkter som Magnus Björnstjerna hadde med seg til Moss. I løpet av forhandlingene gjennom fire dager ble skissen omredigert. Først 14. august fant den sin endelige form i følgende tre dokumenter:

1)     Konvensjonen i sju artikler. Denne omtaler prinsippene og målene for det som skulle bli en siste og endelig runde med forhandlinger høsten 1814, som igjen skulle lede fram til union med Sverige og Norge.

2)     Tilleggsartikkelen, de tre separate og hemmelige artiklene samt Christian Frederiks erklæring. Disse fire punktene omhandlet hvordan Christian Frederik skulle gi fra seg makten og hvordan statsrådet skulle styre inntil en ny konge ble valgt.

3)     Våpenstillstanden i 12 artikler.

Forhandlingene startet 10. august om kvelden, men kom først for alvor i gang 11. august. Fram til kvelden 12. august forhandlet Björnstjerna alene med Christian Frederik. 12. august om kvelden hadde forhandlingene kommet så langt at Karl Johan ble orientert om resultatet. Christian Frederik innkalte til statsråd 13. august. I statsrådet ble det avdekket dype motsetninger på norsk side mellom kongen og statsrådene. Statsrådet presset kongen til å gi ordre til et siste angrep, men sluttet motvillig opp om forhandlingene. De ble ført videre av Niels Aall og Jonas Collett, som møtte Björnstjerna i Gudegården. 14. august kom Karl Johans sendebud, Skjöldebrand, til Moss og hadde møter med Christian Frederik i hovedbygningen på jernverket før forhandlingene ble sluttført i Gudegården. Christian Frederik godtok resultatet samme dag etter selv å ha grepet inn i forhandlingene ved to anledninger. 15. august ratifiserte Karl Johan avtalen etter først å ha kommet med innvendinger til demarkasjonslinjen. 16. august ble Fredriksten festning overgitt til svenske styrker etter ordre fra Christian Frederik. Med det var krigen over og et nytt kapittel i historien om 1814 kunne begynne.

Hvem var antagonistene i august 1814? Fram til Spydebergstatsrådet sto Karl Johan og Christian Frederik mot hverandre. I utgangspunktet hadde de ulike mål: Christian Frederiks selvstendighetspolitikk stod mot Karl Johans unionspolitikk. Fra og med Spydebergstatsrådet snudde dette. Fra da arbeidet egentlig Christian Frederik for det samme målet som Karl Johan: en avslutning av krigen – om enn med bitre følelser. Selvfølgelig var det uenighet om sentrale detaljer, men når det gjaldt hovedmålet stod de på samme side: en avtale som kunne slutte krigen. Det underbygges ved at den svenske forhandleren, Magnus Björnstjerna, enkelt imøtekom Christian Frederiks krav. Niles Aall bekrefter dette inntrykket «[…] Björnstjerna, som under den hele Forhandling viste Tilbøielighed til at jevne alle Vanskeligheder […]».[1]

Tøffest for Christian Frederik var motstanden fra de norske offiserene og det norske statsrådet. Lørdag 13. august oppfordret statsrådet kongen til å forsøke et siste slag, for ærens skyld. Niels All måtte instrueres av Christian Frederik siste forhandlingsdag om å gi etter. Det norske statsrådet ble presset av Christian Frederik til å følge den nye politikken. Det var Christian Frederik som ville ha en avtale med Sverige og som på Moss systematisk arbeidet for dette. Også Karl Johan spilte en positiv, ledende rolle. På svensk side var det først og fremst han som ønsket en slutt på krigen, ikke den svenske hærledelse eller andre sentrale aktører i Sverige, noe Jørgen Weibull har vist i sin studie fra 1957 om Karl Johans norske politikk.[2]

Forhandlingene på Moss var del av en større prosess. De hadde et forspill i meglingsforsøket til stormaktkommisærene i juli og krigen som brøt ut natt til 27. juli. Innledningen til forhandlingene mellom Sverige og Norge kom med Karl Johans våpenhvileforslag, som Christian Frederik godtok på Spydeberg 7. august og som statsrådet sluttet seg til 8. august. Mossekonvensjonen pekte videre mot siste kapittel i 1814-historien – den siste runden med forhandlinger mellom Sverige og Norge. De startet i Christiania 7. oktober og ble sluttført 4. november da den reviderte grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til konge. Avtalen munnet ut i en union mellom landene, men en union såpass løs at den ga rikelig med rom for en fri utvikling både i Norge og Sverige.

Skrevet av Bjørg Holsvik, Moss by- og industrimuseum


[1] Steen (red.) /Alls erindringer 1948: 121-123.

[2] Weibull 1957: 289-295

You have to be logged in .