Minner fra krigen 1814

Kampene ved Skotterud

Kampene ved Skotterud

Skrevet av: Tor Ulsnæs

Krigshandlingene i 1814 var kortvarige, men de som deltok satt gjerne igjen med sterke minner og mange var nok det vi i dag kaller traumatiserte etter sine opplevelser. Det finnes en del historier som ble nedskrevet en stund etter krigen, basert på hva foreldre og besteforeldre hadde fortalt.

Soldatene som kjempet i Østfold og Hedmark kom fra ulike steder i Norge, både vestlendinger og folk fra innlandet ble sendt hit. I bygdebok for Land er det gjengitt noen slike opplevelser. Bygdeguttene herfra var for størsteparten innrullert i Valderske nationale Skarpskytter Battalion, som også hadde en artilleriavdeling, eller i en av fribataljonene som ble opprettet av ekstramannskapene som ble til overs. De kjempet både ved Matrand og Skotterud i Hedmark og ved Langnes i Østfold, hvor bataljonen lå som forpost foran brohodet der.

Svigerfaren til denne informanten hadde vært med i 1814 og forteller:  «..dæ var en lei krig, men dom slakte nå inte så mange som nå for tida….» Han deltok i slaget ved Matrand i Hedmark og forteller om en Hans Mekjadalen som var så fælt god til å skyte med kanon. Han rettet kanonen mot en av de svenske offiserene som red forbi og tok hodet av han, så han satt igjen i salen uten. «Hva var det du gjorde nå», spurte kapteinen. «Je trudde je hadde lov je», svarte han Hans. Ellers trodde denne informanten at alle som var med fra Land kom hjem igjen.

"En svensk kanon tages ved Skotterud"

«En svensk kanon tages ved Skotterud»

Disse bygdeguttene var for det meste jegersoldater som gikk foran egne linjer og skjøt fritt på fienden for å forstyrre mest mulig. Det fortelles at svenskene skjøt på gamlemåten, som de norske hadde opplevd det i 1808, dvs de sto i tette linjer og avga samlet ild med sine glattborede musketter. Dette var effektivt hvis holdene var korte og fienden sto tett. Våre jegersoldater hadde lært seg å bruke terrenget og skyte fra dekkede posisjoner med treffsikre rifler. Som en forteller: « Je var me tå friskytterom, og vi hadde ord på oss for å skjøte bæsst, å dæ kann nok henne, før vi hadde riflen våres me hemantæll. Dæ var me ein Vallers, hette Kollerup, han hadde tre mann te å la før seg og han råkte mest støtt…».

Denne informanten tilhørte trolig en av jegerdivisjonene i Hegermanns brigade. De var på vei fra Høland for å falle den svenske generalmajor Gahn og hans tropper i ryggen, og ble ledet av kapteinene Haxthausen, Møller og Jensen. « …Så var det dengangen slage ve Matrann sto, da var vi vissa ei mil unna dær, men så kom det ein flygandes me ei bu`stikke me tre fjører i, dei tre fjøren betydde at vi sku springe alt vi orke te slagplass`n. Svultne å slitne var vi nok, men da boa kom, kjinte vi itte meir te di, og drog av garde i springmarsj. Kom så utpå ei lita høgd, å neafør der spraka børssmella, akkorat som det sku brenne ein diger bakstve`haug; av å tell ein kanondomp. Ja vi neover så fort de gikk an, drog oss innåt å tell å fyre. Oppå ein haug såg vi ein diger tjukk svenske, som rei att og fram på ein hest, dæ var nok gjeneral`n. Så kom ein tå dragonom våre, rei bort te kaftein vår, og sporde om han fekk lov te å rie opp på haugen dær å huogge ner svensken. Kaftein svara at dæ nytte itte, «før du kjem aller levannes dit». « Je vil prøve, bære je får lov,» sa dragon`.  «Ja, så reis i Guss namn,» sa kaftein. Dragon` av garde, å rei så kvasst at svensken itte fekk skøt`n, men kom gjønnom lina deres å opp på haugen, ga gjenerala eit hougg, så eine øre hass strauk av, å sabel`n gikk langt ner i oksla. Mæ di såmmå kom tre børsekuler som var teltenkt dragona, men trefte gjeneral`n, så han stufte dau ne tå hesta. Da svenska såg detta, så kom dom å sku berje offisern sin, men norskera gikk så fort på at svenska itte fekk`n mæ, men laut ta hyven så fort dom kunne, å dærmæ var slage vønne….».

Denne generalen var i virkeligheten ingen militær, men landshøvding Eckstedt som var blitt med den svenske invasjonsstyrken for å ta over den sivile myndigheten i de erobrede områdene. Karsten Alnæs skriver om dette i sin bok «1814 Miraklenes år» og forteller at liket ble plyndret etter det kom til den norske forbindingsplassen ved Eidskog kirke. Skal vi tro Boka om Land skjedde det på denne måten:

«….Gjeneral`n vart lagd på no`n sagbordsstubber, å børen ne te ein gard tett ve, å sett ner ute på tongarda (gårdsplassen). Da fekk vi greitt sjå hå gjødd denna adelsmann var, for ut tå kulehøli i bringen på a taut feitte ut, å låg som små knyttnevar utapå klæom hass. Fire mann vart kommanderte tæ å bæra n inn i stugua, men da dom sto litt å gruvde seg, kom Kolderup, han vallersen, og ba dom gå unna, kvælvd`n så gruve tå fjølom, å tok`n ti fange å bar`n inn åleine. Dragon` som hadde gitt gjenerala banan, kom te stees å var like go. Da sa kaftein te hannom: « Du har fortent ei stor løn før mesterstykkji dine, men je har intno å gi deg. Du får ta gullknappa utur våpenkjolen på svenska dær, dom ska du ta mæ deg». Kolderup fekk hjelmen. Svenska betalde ein stor sum for å få att like ta gjenerala sine…».

Minnene fra krigen var sterke og satt lenge i. Lars Ridderhaugen fortalte at det hadde vært så fælt at han ikke orket å fortelle om det. Mange år etter krigen hadde han møtt på en fremmedkar som hadde spurt Lars om han ikke hadde vært ved Onstadsund? Jo det hadde han da,» Ja, « sa den fremmede, «du husker vel du stupte? Da var det jeg som slo beina unna deg så svensken ikke skulle treffe». Med det samme ble mannen borte. Lars mente det var en av de usynlige hjelperne. Ellers ble det ofte fortalt at de underjordiske var med på vår side og gikk foran de svenske linjene og løftet børsepipene så de skjøt over. Svenskene sa også selv at det var lite lønt å slåss mot de norske, for det var fler av dem enn man kunne se.

Unionen med Sverige var lite populær de første årene etter krigen. Det bedret seg først nærmere midten av 1800-tallet. Forholdet kan illustreres med denne historien: En gammel husmann på garden Hogne hadde vært med i krigen. En gang mange år etter kom det inn en svenske på Hogne, og da han vel var begynt å snakke, reiste den gamle husmannen seg og slo i golvet med staven sin: « Je tåler inte å høre svensk,» sa han.

Kilder:

Alnæs, Karsten: 1814 Miraklenes år. Oslo 2013.

Christiansen, Reidar Th.: Boka om Land 2. Oslo 1952.

Lindbäck-Larsen, Odd: Den norske hær og 1814. Oslo 1945.

Wilmar, Dag Erik: «Hvor forberedt var den norske hær i 1814?». UiO. U.Å.

You have to be logged in .