Slevik batteri

Karttegning Slevik Batteri

Karttegning Slevik Batteri

Den dansk-norske krigsmakten fikk et generalsjokk for andre gang på få år, da England i 1807 gikk til angrep på København og ranet med seg mesteparten av Danmark-Norges flåte.  Ved dette angrepet var det enkelte dansk-norske skip som måtte søke tilflukt helt opp under Huth fort i Vesterelven i Fredrikstad (påbegynt 1788). Da sto det klart for myndighetene at det gamle Akerø fort (påbegynt 1664), ikke lenger kunne forsvares mot sterke sjøstridskrefter. Akerø ble vedtatt nedlagt og sprengt i stykker senhøstes 1807. Men samtidig måtte man ha et landbasert vern for skjærgårdsflotillen på østsiden av fjorden, og allerede 28. januar 1808 var kommandør Lorens Fisker på befaring i Slevik bukt. Hans konklusjon var klar: ”Bugten ved Slevig kan blive for roflotillen hvad Laurkullen i forbigåtte Krige har været for sjøværbare Skibe…” – og anbefalte at batteri skulle bygges.

Den store fordelen ved et batteri i Slevikkilen, som vi kaller bukten i dag, var naturligvis at tryggheten under et batteri her var lett tilgjengelig fra åpen sjø. Å bakse seg oppover en strømstri Glomma, kanskje i motvind, for å finne ly ved Huth eller Fredrikstad festning, var ikke alltid like lett.

Byggeordre ble gitt 25. februar 1808. Opp mot 65 mann ble satt i arbeid og tirsdag 3. mai 1808 meldte byggelederen at batteriet sto klart til å ta i mot 18 kanoner.

Kanonene kom imidlertid aldri i strid. Batterikommandøren, løytnant Hans Lemvig og hans 33 manns besetning forlot batteriet klokken 10.00 den 4. august 1814, en hel uke før svenskene kom til Slevik, og samme dag som Fredrikstad festning ble oppgitt. Lemvig mente at tilbaketrekning av hæren innover i Onsøy i dagene før, betød at batteriet var fortapt ved et eventuelt angrep.

Løytnant Lemvig benyttet seg av unionskongens tilbud om amnesti og slapp tiltale og rettssak, i motsetning til sin kollega på Fredrikstad festning, oberstløytnant Hals.

Batteriet ble nedlagt som befestning sommeren 1815, men forsvaret benyttet bygningene frem til cirka 1846. Anlegget ble omkring 1905 solgt til private som sommersted.

Tekst: Nils E. Øy. Forfatter av «Mot Onsøy 1814», Munin forlag AS. 1991.

Les mer og gjør fritekstsøk i Nasjonalbibliotekets bokhylle på nett.

You have to be logged in .