Poteten

Illustrasjonsfoto. Foto: Brandsvig, Flickr CC

Illustrasjonsfoto. Foto: Brandsvig, Flickr CC

1814 er et år som har stått igjen som et av de viktigste og gledeligste årene i vår historie. Norge blir et selvstendig rike, riktignok i kongefellesskap med Sverige, og vi får en egen grunnlov. Men året representerer ikke bare glede og storhet. 1814 også et år preget av omskiftninger og spenninger i det norske samfunnet.

Folkevekst og fattigdom satte harde rammer til jordbruk og matproduksjon for den nye nasjonen. De første årene av 1800-tallet var preget av uroligheter og spenninger. Uår ødela avlinger og krigen Danmark-Norge havnet i hindret matforsyninger til landet. Poteten ble innført i Norge allerede på midten av 1700-tallet, men det var krigs- og nødsårene 1807-1814 som ble selve gjennombruddsperioden for poteten. Den nye åkerveksten kunne gi mat når kornet sviktet i et uår og bidra til større sikkerhet. Poteten hadde en rekke fordeler: Den gav gode avlinger pr. arealenhet, tålte ekstremt klima bedre enn kornet og krevde lite viderebehandling.

Etter 1814 ble potetdyrking vanlig over hele landet og et stadig viktigere supplement til kornproduksjonen. Poteten tålte bedre regn og kulde og kunne dyrkes lenger mot nord og høyere til fjells enn korn. Den kunne høstes tidlig og spises før kornet ble modent, og den kunne lagres for vinteren. Med den måtte lagres frostfritt, i jordkjellere eller i murte kjellere som folk begynte å bygge. Husmenn erfarte at poteten var tilpasningsdyktig og ga større avkasting enn korn, og bidro til å brødfø familien. Poteten gav også positive ringvirkninger fra et ernæringssynspunkt. I motsetning til grøt og flatbrød trengte poteten noe i tillegg. Fisken, og da gjerne sild, ble dens følgesvenn, og gav et godt og sunt supplement til melk og korn. Det kan knapt være tvil om at poteten hadde en positiv virkning for Norges befolkning ved å gjøre mattilgangen sikrere og kostholdet mer allsidig.

Skrevet av Hege-Beate Solås Lindemark

You have to be logged in .