Den optiske kysttelegrafen på Skjelsbuveten

Illustrasjon av kysttelegrafen på Kjøkøy varde. Kunstner: Lars Ole Klavestad

Illustrasjon av kysttelegrafen på Kjøkøy varde. Kunstner: Lars Ole Klavestad

Hvordan løste man problemet med å kommunisere over store avstander i tidligere tider, før telegraf og radio var oppfunnet?  Var det i det hele tatt mulig å skape en slik teknologi? Det finnes noen kjente forsøk, ett av dem var den optiske kysttelegrafen som ble utbygd fra Hvaler til Namsos fra 1809 og framover.

Det var offiser og landmåler, kaptein Ole Ohlsen, som fikk i oppgave å utvikle den optiske kysttelegrafen i Norge, basert på tidligere kjente systemer og forsøk i Frankrike, Danmark og Sverige. Telegraflinjen var delt i tre kommandodistrikter. Den østenfjeldske linje sto ferdig i 1809 og hadde sin endestasjon på Skjelsbuveten på Vesterøy. Deretter var det stasjoner på Kjøkøyvarden, på Holteknipen på Kråkerøy og på Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke varde og i Engelsviken i Onsøy. Det var etter all sansynlighet også hjelpestasjoner på Søndre Sandøy og på Botneveten på Kirkeøy, Hvaler.

Historikeren Petter Ringen Johannessen skriver om de optiske telegrafstasjonene:

De opptil 16 meter høye tremastene, hvor det var festet to tverrgående bjelker, ble plassert ut. På hver bjelke var det igjen festet tre svingbare klaffer som hver kunne stilles i tre posisjoner. Klaffene målte 90 ganger 60 centimeter, og ved å stille klaffene i ulike posisjoner og kombinasjoner, var det mulig å sende 229 forskjellige visuelle kodesignaler med dette systemet. Kodesignalene kunne sendes og tydes med hjelp av en signalbok.

Ruiner av vakthytte på Skjelsbuveten fra 1905. Tuftene etter vakthytta fra den optiske telegrafen ligger like nord for ruinene. Foto: Petter Ringen Johannessen

Ruiner av vakthytte på Skjelsbuveten fra 1905. Tuftene etter vakthytta fra den optiske telegrafen ligger like nord for ruinene. Foto: Petter Ringen Johannessen

Ved hver stasjon ble det bygget ei hytte for mannskapet. Disse var som regel soldater, mens sjøoffiserer fra handelsflåten og loser ble ansatt som ledere og bestyrere for stasjonene. Mannskapet holdt konstant utkikk etter nye signaler og tydet og sendte dem videre. Signalboken ble tildelt signalbestyrere og militære og sivile embetsmenn, men etter hvert fikk også sivilbefolkningen tak i avskrifter av bøkene.

Den optiske kysttelegrafen skulle dekke statens og det militæres behov for kommunikasjon og ble ikke stilt til menigmanns tjeneste. I begivenhetene rundt 1814 spilte systemet en sentral rolle i kommunikasjonene om hvordan svensk og dansk flåte beveget seg rundt Hvaler. Sommeren 1814 var det antatt at den svenske kronprins Carl Johan ville angripe Norge med hovedframstøt over land og understøttet av sjøstridskrefter i Oslofjorden. Fra telegrafen på Skjelsbuveten hadde man god utsikt over skjærgården syd for Hvaler. Fra hjelpestasjonene på Botneveten og Søndre Sandøy kunne man observere en voldsom konsentrasjon av sjøstridskrefter sydøst for Hvaler, og meldinger om dette ble sendt til Skjelsbuveten. Herfra ble meldingene sendt via den optiske kjeden inn til Christiania. Én time skulle det ta fra en melding ble sendt fra Hvaler til den var framme på Akershus festning. Man må kunne anta at det foregikk en hektisk meldingsaktivitet i de spente dagene våren og sommeren 1814. Svenskene satte inn sitt angrep den 27. juli, de norske soldatene ved stasjonen på Kjøkøy ble slått tilbake, og stasjonen på Skjelsbuveten ble forlatt.

Etter 1814 ble den optiske kysttelegrafen nedlagt, den krevde for mye ressurser å holde i drift. Signalmastene forfalt, ble revet eller brent. I 1850-årene ble det diskutert om man skulle reetablere systemet, men før man kom til en avgjørelse, kom ny og revolusjonerende teknologi på plass og den optiske kysttelegrafens rolle ble helt utspilt.

Thor Ivar Olsen, Eivind Børresen og Petter Wistner studerer tegningene til rekonstruksjonen av den optiske kysttelegrafen som skal gjenreises på Skjelsbuveten. Foto: Paul Henriksen

Thor Ivar Olsen, Eivind Børresen og Petter Wistner studerer tegningene. Foto: Paul Henriksen

Kilde: Petter Ringen Johannessen og Rolf H. Walther: Fra vete til satellitt. Den optiske kysttelegrafen, 1809 – 1814. I: MindreAlv. Årbok XIII Fredrikstad Museum 2008 – 2009

Rekonstruksjon av den optiske telegrafen

Høsten 2013 har Hvaler Kulturvernforening satt i gang et arbeid med å rekonstruere signalmasta som sto på Skjelsbuveten på Vesterøy. Den gamle masta var trolig ca. 16 meter høy, rekonstruksjonen vil bli på ca. 8 meter. En dugnadsgjeng arbeider med prosjektet i foreningens verksted i Brottet ved Skjelsbusundet på Spjærøy. Meningen er at stasjonen skal stå ferdig gjenreist på Skjelsbuveten innen 17. mai 2014.

Skrevet av Morten Skadsem, Kystmuseet Hvaler

You have to be logged in .