Siste trefning


Gå direkte til:

«Det siste slaget» – artikkel gjengitt fra tidsskriftet «Levende historie«

Karsten Alnæs’ kommentar til artikkelen «Det siste slaget«

Det måtte en krig til – utdrag fra boken 1814 Miraklenes år av Karsten Alnæs


 

Det siste slaget

Artikkelen er gjengitt fra tidsskriftet Levende historie.

Slaget ved Langnes skanse i Østfold var et vendepunkt. Det var siste gang større styrker fra land i Skandinavia kjempet mot hverandre.

Tidlig neste morgen, den 9. august, mens regnet fremdeles silte ned, førte Hagermann troppene sine fram mot fienden, som hadde lagt seg foran skansene. Han ga Blich ordre om å lede fortroppene, en avdeling på 200 mann som førte med seg to kanoner.

Blich skulle overraske svenskene og holde dem på plass inntil den norske hovedstyrken hadde gruppert seg og kunne slå til. Vi følger her Blichs egen skildring av begivenhetene.

Reddet av lommeboken

Klokken fire om morgenen førte nordmennene kanonene på en vei gjennom tett skog, deretter over en slette. Da de forserte sletten, begynte svenske vakter å skyte på dem fra ulike poster i skogbrynet, men nordmennene svarte med geværsalver, fyrte løs med kanonene, gikk til storm og drev postene bort. Regnet øste ned. Kruttrøyken steg ikke til værs som den pleide, forteller Blich, men ble liggende mellom trestammene på grunn av regnet, og ødela sikten.
Blich hadde gruppert troppene i en venstre og en høyre fløy og drev svenskene opp mot noen små høydedrag rundt sletten. Selv ledet han den venstre fløy og ga ordre til soldatene hvor i terrenget de skulle gå frem.

For sent oppdaget han at han hadde ropt noen ordre til en liten klynge soldater i et skogbryn, som viste seg å være svensker. De bar nøyaktig de samme sylinderformede luene på hodet som hans egne soldater og hadde beveget seg mot ham, for også de hadde latt seg bedra av kruttåken og disen og det kuperte, uoversiktlige terrenget. De trodde at Blich og soldatene som kom bak ham, tilhørte deres egne styrker.

Blich skrek høyt opp og styrtet frem med krigsrop, mens han snudde hodet bakover og ropte til mennene langt der bak at nå måtte de følge ham og nedkjempe fienden. Svenskene tok til bens, men en av dem sto igjen, åpenbart fast bestemt på å slåss. Blich fyrte løs på ham, men fuktigheten gjorde at kruttet brant av og musketten ikke virket.
Svensken løp da frem og støtte bajonetten i brystet på Blich, men lommeboken under jakken beskyttet kapteinen, og han fattet raskt den venstre hånden om bajonetten til svensken og ga ham et voldsomt sabelhugg i ansiktet.
Svensken sank i kne, men tviholdt i geværet. Sabelklingen til Blich sprang i stykker av det voldsomme hugget. Nå oppdaget de flyktende svenskene at det bare var en eneste nordmann som hadde angrepet dem og vendte seg om for å ta han.

Men en av de norske soldatene bykset frem fra tykningen bak Blich, ga den sårede svenske soldaten et slag med bøssekolben slik at han mistet geværet. Blich grep soldatens gevær og kjørte bajonetten i ham, slik at han segnet om, flere nordmenn kom ilende til, og svenskene flyktet nå inn i krattskogen.

Voldsomt mannefall

Den venstre fløy av fortroppen rykket nå videre frem, men det pøsende regnværet førte til at kruttet ikke tente, og nordmennene måtte flere ganger slåss med bajonetter og sabler. Blich beretter om flere bataljer med skarpe våpen i krattskog og regn, og inntrykket disse skildringene etterlater, er en kamp full av angst, forvirring, misforståelser. Tre ganger ga Hagermann beskjed til Blich og hans menn at de øyeblikkelig måtte vende tilbake til skansen fordi han ventet et svensk angrep.

Ingen av ordene nådde frem. For nå hadde nordmennene fått meldinger gjennom sine speidere om at de svenske troppene, som i alt utgjorde tre tusen mann, var i ferd med å nærme seg, og det i et foruroligende tempo. Kanonen ble kjørt frem på skansevollene. De var ladet med kuler og kardesker, og var rettet mot veien der svenskene rykket mot dem med faste skritt. Både skytset og mannskapene var vel beskyttet av brystvernet, og alle var rede til å skyte samtidig på kommando.

Da de første kolonnene av svenske tropper var kommet gjennom tunet på Langnes, sprang de frem mot skansen med raseri «som måste hafva ingifvit fienden den bästa tanke om deras mod».

Men da braket det løs. «Virkningen var frygtelig,» skriver Blich. Straks etter at den første salven gikk, så den fremstormende troppen ut som om en veldig vogn hadde meiet den over ende fra hodet til halen. Kanonilden og muskettilden tordnet. De falne lå blodige i hauger oppå hverandre. De som overlevde, spreng i panikk til side, og gjemte seg i våningshuset, i stallen, fjøset, låven og de andre husene. Men kanonene smadret vegger og tak, og soldatene fór vettskremte til skogs. Ifølge Björlin mistet svenskene 100 mann, mens nordmennene hadde sju drepte.

Christian Frederik en feiging?

Kanonskuddene ble hørt på Spydeberg prestegård, der Christian Frederik hadde overnattet. Forskrekket over krigsalarmen red han bort til Langnes sammen med noen av mennene sine. Da den døde artilleriløytnanten Andreas Hauch ble båret forbi, skal han ha utbrutt: «Min Gud, er jeg skyld i alt dette?» Hegermann så kongen og ropte til ham: «Vi har seiret, Deres Majestet. Nå skal vi forfølge fienden!»

«Min Gud, Hegermann, vil de oppofre to bataljoner?» skal kongen ha svart. Han ga deretter ordre om at skansen skulle oppgis og broen rives. Til tross for protester fra offiserenes side ble dette gjort. Brohodet ble forlatt, kanonene på høyre strandbredd kastet i elven, svenskene kunne fritt besette den østre bredden av Glomma, broen fløt ned med strømmen.

Christian Frederik flyttet samme kveld hovedkvarteret fra Spydeberg til Vegger i Hobøl litt lenger nord. Men hendelsen ved Langnes hadde fratatt ham den siste rest av respekt, og medlemmene av generalstaben greide ikke lenger å skjule sin indignasjon. Om kvelden drakk de seg fulle på punsj, og hele natten støyet de og holdt fornærmende taler mot kongen på et rom som lå så nær hans værelse at han umulig kunne ha fått sove. Det er den tilstedeværende kapteinen J.G. Meydell som året etter forteller dette.

En av forklaringene til raseriet er at mange av de ledende offiserene i 1814, slike som Staffeldt, Stabell, Hagermann, Butenschøn og mange andre, hadde tjent under Christian August i 1808. Han hadde forbydd enhver defensiv posisjon, og gitt ordre om at de skulle forsvare seg gjennom angrep, som tok form av lumske bakhold, raske omringninger og likvidering av fiendens speidere.

Christian August avskydde linjeangrep og foretrakk å bruke treffsikre jegere og skarpskyttere, og stolte i vinterkrig også på de norske skiløperbataljonene. Han kjente krigens håndverk ut og inn, og oppmuntret sine generaler og militære sjefer til å yte maksimalt, og det gjorde de, ikke minst fordi de med god grunn hadde tillit til hans lederevner.

Nå følte mange av offiserene seg uten ryggdekning, og maktet ikke prestere sitt ytterste. Det skammet de seg over og lot harmen gå utover sin øverste sjef.

Den 10. august flyttet kongen hovedkvarteret sitt fra Vegger og vendte tilbake til Moss, der han inntok hovedbygningen på Moss Verk sammen med sine rådgivere og adjutanter.

Top

Karsten Alnæs’ kommentar til artikkelen «Det siste slaget»

Erik Agren skriver i et innlegg i «Levende historie» følgende:

« I Levende historie nr. 8/2013 står det å lese at den siste trefningen mellom nordmenn og svensker i krigen 1814 fant sted ved Langnes skanse øst for Askim i Østfold den 9. august 1814. Jeg er noe i tvil om dette medfører riktighet.»

Men Erik Argren siterer feil. Redaksjonen i «Levende historie», som har skrevet tittelen og ingressen, bruker ikke betegnelsen «den siste trefningen mellom nordmenn og svensker», men «Det var siste gang større styrker fra land i Skandinavia kjempet mot hverandre.» Og det er faktisk helt korrekt: Sammenstøtet ved Langnes, som krevde flere dødsoffer enn noe annet slag i den korte krigen i 1814, var faktisk siste gang større styrker av svensker og nordmenn kjempet mot hverandre.

Det er redaksjonen i tidsskriftet som har skrevet tittel og ingress, ikke undertegnede. Men Erik Argren tar feil når han repliserer at den siste trefningen utspant seg 14. august ved Kjølberg bro, selv om han kan vise til innskriften på en bautastein.

På landjorden fant de siste stridshandlinger sted ved Fredriksten festning dagen etter trefningen ved Kjølberg. Den 15. august fyrte nemlig norske og svenske styrker voldsomt løs på hverandre ved festningen, nordmennene fra vollene, svenskene særlig fra Saue-øya. Først utpå kvelden den 15. august fikk de stridende parter her meldingen om våpenhvileavtalen som var sluttet dagen i forveien. Den ble for øvrig først underskrevet av Carl Johan tidligere samme dag i Kommandantboligen i Fredrikstad, og først da offisielt godkjent.

Men de aller siste skuddene mellom nordiske granner falt på sjøen. Om morgenen fem dager etter konvensjonen i Moss, nærmere bestemt den 19. august, stevnet to norske kanonjoller under kommando av den ivrige løytnant Falch ut fra sin lille stasjon på Jomfruland, og fyrte av flere kanonskudd mot den svenske fregatten Euridiche, som seilte forbi i farvannet utenfor øya. En norsk kanon gikk i lufta under ildgivningen og såret alvorlig en marinegast. Nærmere omstendigheter er ikke kjent.

Top

Utdrag fra boken 1814 Miraklenes år av Karsten Alnæs:

Det måtte en krig til

Svenskene var blitt lovet Norge som gevinst etter napoleonskrigene. Men det drøyde med utbetalingen.

I slutten av mai vendte Karl Johan tilbake til et jubelberuset Stockholm fra felttoget mot Napoleon, og alle ventet nå at han skulle innhente den gevinsten han var blitt lovet.

Svenskene hadde våpenmakt nok, og hva kunne vel den militært uerfarne Christian Frederik og en dårlig utstyrt norsk hær stille opp mot en glimrende militær strateg og seiersvante svenske tropper?

Krig i luften

Det brygget nå opp til krig. Allerede fra februar 1814, like etter Kielfreden, hadde Christian Frederik skrevet ut flere soldater og plassert dem langs grensen og på festningene. Nå mobiliserte han ytterligere. Karl Johan hadde på dette tidspunktet planlagt felttoget mot Norge.

Christian Frederik flyttet hovedkvarteret sitt til Moss i hovedbygningen på Moss Jernverk. «Jeg innredet mitt hovedkvarter i Moss, for å være nærmere de kommende underhandlinger eller krigsbegivenheter,» skriver han i dagboken den 21. juli.

Utover våren og sommeren strømmet vernepliktige bondegutter til kompaniene øst i landet. I juli 1814 ventet om lag 30 000 mann med spenning og uro på svenskene.

Svenskene angriper

I alt hadde svenskene mobilisert 45 000 mann til det forventede felttoget, og styrkene lå vesentlig langs grensen i sør.

Krigen begynte den 26. juli og varte til den 15. august. De siste skuddene på land falt ved Fredriksten festning dagen etter at våpenhvileavtalen i Moss ble undertegnet. I hele denne tiden ble det kjempet på den norske siden av grensen i et belte som strakte seg fra Kongsvinger i nord til Svinesund i sør.

Fienden angrep norske skanser flere steder, svenske kanonbåter og orlogsskip erobret øyene ved munningen av Glomma, overlegne troppestyrker hamret løs i byene Fredrikstad og Fredrikshald, der festningen Fredriksten sto som en bølgebryter mot det svenske stormangrepet. Troppene tørnet sammen ved Rakkestad og Langnes nord for Askim, og langs den gamle kongeveien og vannveien øst for Kongsvinger, ved Lier, Matrand og Skotterud. Mange av disse trefningene foregikk parallelt, og samtidig red budbringere mellom det svenske og det norske hovedkvarteret med forhåpninger og skuffelser.

Hele tiden trekker nordmennene seg tilbake, slik Christian Frederik hadde forutsagt og planlagt allerede før krigen tok til. Til sammen danner begivenhetene et kaotisk, uoversiktlig bilde.

Et forbløffende tilbud

Da Christian Frederik våknet den 7. august, fikk han overlevert Karl Johans forslag til våpenhvile av Hount og Tank, som var kommet til Spydeberg prestegård sent kvelden i forveien.

I sitt nye forslag krevde den svenske kronprinsen at Christian Frederik umiddelbart skulle nedlegge makten. Men han skulle overdra den, ikke til den svenske kongen, som Karl Johan tidligere hadde krevd, men til den norske regjerningen, som skulle styre landet inntil Stortinget var blitt samlet. Fredriksten festning og de andre grensefestningene, samt Akershus festning, måtte oppgis, og den svenske hæren skulle kontrollere hele området øst for Christiania.

Men Karl Johan erklærte igjen at han ville anerkjenne den norske Grunnloven med de endringene som unionen krevde. «Intet i hele 1814’s historie kommer saa forbløffende som dette tilbud,» skriver Halvdan Koth.

Christian Frederik gir etter

Neste dag, 8. august, innkalte Christian Frederik statsrådene sine til et møte på prestegården i Spydeberg sammen med de høyeste offiserene og rådgiverne sine.

På grunn av den kritiske militære situasjonen, våget ikke lenger regjeringsmedlemmene å råde Christian Frederik fra å gå inn i forhandlinger med Karl Johan, slik de hadde gjort dagen i forveien, og kongen skrev et privat brev til den svenske tronfølgeren der han til dels gikk med på de svenske kravene og lovet å abdisere, men han nektet å avstå festningene og alt landet frem til Christiania slik Karl Johan hadde krevd.

Alt håp er ute!

Om morgenen den 13. august kom general Arenfeldt og oberst Hegermann til Moss Jernverk. Det var ikke de to som nå ledet forsvaret av Smålenene. De var begge villige til å fortsette kampene, men hadde liten tro på seier.
Etter møtet med dem kalte Christian Frederik inn til statsråd. Han fortalte først om sin samtale med de militære lederne. Regjeringsmedlemmene mente at kongen hadde gitt seg for tidlig, og at hæren likevel skulle angripe svenskene på frontavsnitt og forsøke å tvinge dem tilbake.

Christian Frederik lyttet, nikket og sendte en kaptein med bud til general Arenfeldt om å gå til angrep. Men en halv time senere angret han seg, ga ny ordre, denne gangen om retrett. Medlemmene av regjerningen fikk deretter ordre om å fortsette forhandlingene med svenskene.

Fra da av var det Niels Aall og Jonas Collett som forhandlet med Björnstjerna. Selv maktet han ikke mer, sa han, og trakk seg tilbake. Både Wilhelm Frimann Koren, Christie og Georg Sverdrup hadde møter med kongen.
Ifølge Jacob Aall fant Christie kongen i en fortvilt tilstand. «Alt er forbi,» skal han ha sagt, «alt Haab ude!», hvorpå Christie svarte: «Nei, Deres Majestet, alt er ikke forbi saa lenge De er os bevaret.» Christian Frederik kastet seg deretter gråtende i sofaen.

Begge parter ønsket nå en forhandlingsløsning. Ingen ønsket å fortsette krigen, trefningene heretter var symbolske styrkeprøver for å kunne sette kraft bak forhandlingskravene.

Gjengitt med tillatelse av forfatter Karsten Alnæs, boken «1814 Miraklenes år», utdrag fra «Del III Sommer og krig» og kapitlene «Kan krigen unngås?», «Svenskene slår til», Karl Johans overraskende tilbud» og «Slaget på Langnes, forhandlingene tar til»

You have to be logged in .